En prat med Merete

Jeg har lyst å begynne med en sak fra tidligere i vår: har du hatt kontakt med Jacob etter cupfinalen?

- Jada, jeg har sendt meldinger. Og han har sendt meldinger tilbake. Det var jo veldig flott at han fikk med seg det cupgullet der. Veldig artig.

Artig for han. Og litt artig for deg også kanskje?

- Ja, det er jo alltid veldig godt å se at de spillerne man har jobbet med og bryr seg om lykkes. Det gjelder jo Runar også.

Jeg snakket jo med Jacob i fjor. Og han fortalte jo da om da han var litt skadet som utespiller. Og så prøvde han seg som keeper og fikk mestringsfølelse igjen. (https://www.til.no/nyheter/var-egenproduserte-keeper)

Da sa han: "Og så plukket jo keepertrener Merete meg opp veldig tidlig og så at jeg hadde et talent. Og hun dyrket det." Og da jeg spurte om du hadde inspirert han, sa han: "Ja, hun sa jeg var god og det ga meg jo mye motivasjon til å stå på. Og hun fulgte meg bra opp med treninger og jeg var etter hvert tidlig og trente med B-laget. Og det gir jo bare mer og mer motivasjon at man får høre at man er god og at man får til det man driver på med."

Skape relasjon med spillerne

Han var så tydelig på hvor stor betydning du har hatt for utviklinga hans. 

- Vi var jo heldige, på en måte. Det er jo ikke ofte jeg får gjøre det jeg gjorde med Jacob. Som regel så har jo spillerne stått i mål før de kommer i en alder der de nærmer seg TIL B. Eller TIL A, for den saks skyld. Så da har de jo lært seg både vaner og uvaner, og alle de tingene der. Så egentlig så fikk jeg jo være med på å forme Jacob fra han begynte å stå i mål. Det var jo en god historie på akkurat det. Han var jo ganske stor og skulle vel begynne på NTG samme året som han begynte å stå i mål.

Det var jo et veldig godt skussmål han ga deg?

- Ja, det var det. Det var hyggelige ord. Jeg tenker jo egentlig ikke selv på de tingene. Jeg tenker jo ikke på slikt som "jeg skal få han god" eller sånne ting. Jeg fungerer jo mer som en veileder i det å bli keeper. Og så er det jo ofte opp til dem selv å ta de stegene som skal til. Men det er klart, for noen betyr det kanskje mer å få den veiledninga enn for andre. Jeg har en veldig individuelt tilpasset måte å tenke keeper på. Det som er rett for Jacob som er så høy er for eksempel kanskje ikke rett for en som ikke er så høy. Jeg prøver alltid å få det beste ut av potensialet dem har.

Her snakker jeg altså med en god pedagog.

- Jeg prøver å være en god pedagog, ja. Det er viktig for meg. Den kanskje aller viktigste biten for meg når det gjelder keeperne er den relasjonelle biten og det pedagogiske. Det er det som tar oss dit vi kommer. Det er mange som kan veldig mye fotball, det er mange som kan veldig mye om keeperrollen. Trikset er jo å få presentert det på en måte som gjør at spillerne kjøper det jeg sier og at de har trua på det jeg sier. Og at de da dermed får trua på det de selv gjør. Og får trua på seg selv. Den relasjonelle biten er viktig, og det å få et så godt forhold som mulig til spillerne. Det er jo også fordi at du kan stille ganske så mye høyere krav til dem, og jobbe enda tøffere og tettere på dem om de er veldig trygge på deg.

For når relasjonen er god så føler de tillit, og også trivsel?

- Ja. Og så er jeg jo også av og til strenge med dem, eller kanskje ikke akkurat streng. Jeg gir jo også tilbakemeldinger for å rette på dem, og det kan bli oppfattet som kritikk. Som for eksempel når jeg gir tilbakemeldinger på rent tekniske ting. Og hvis jeg retter mye på dem, så kan det bli oppfattet som kritikk. At de kan komme til å tenke at "treneren sier bare at alt jeg gjør er feil". Men hvis du har en nær og god relasjon og de er trygge på at du ønsker det beste for dem, og det er et avklart forhold til den kommunikasjonen som går på det å rette på detaljer og bidra til at du blir flinkere og flinkere, så kan du gjøre mye mer av det.

Var det situasjoner i cupfinalen der du vurderte keeperspillet?

- Ja, jeg vurderer liksom det automatisk når jeg ser på fotballkamper. Det ligger liksom i min natur. Nå hadde jo ikke Jacob så mye å gjøre sånn redningsmessig. Men jeg så at jo at veldig mye av det Molde skapte av sjanser kom ut av Jacob sine pasninger. Han bidro til å skape sjanser for Molde med den måten han spiller fotball på.

Det var jo en situasjon der Runar og Jacob kom veldig nær hverandre?

- Ja, men de kom jo ikke i hverandre. Det kom jo en spiller imellom som tok han Runar der da. Og så hadde jo Runar en mulighet som ble avblåst for offside. Der tror jeg de begge to skjønte at det var offside. Men det så ut som om Runar hadde tenkt å lure den mellom føttene på Jacob der. Og det så ut som om Jacob var obs på det. Men det ble altså avblåst likevel. Men jeg syns det var en fin duell dem i mellom. I hvert fall som et utgangspunkt. De kjenner jo hverandre veldig godt. Det var jo en ordentlig spenning i forkant av kampen, men så ble det ikke så mye muligheter for Runar til å avslutte. Han hadde vel ei heading som gikk like utenfor. Det ble ikke den nære kampen i kampen som man kunne håpet på i forkant.

- Det var jo trist at Runar gikk ut med en skade på en annen del av kroppen enn tidligere. Jeg håper han blir frisk fort, men jeg har ikke lest noe om hvordan det går med han nå.

Fløyas storhetsperiode

Men så litt om Merete Johansen som noe annet enn keepertrener. Første oktober 2005, sånn i firetida, hva gjorde du da?

- Hæ, første oktober 2005? Det er jeg ikke i nærheten av å huske!

Det er en av de kampene der du var en av de elleve som gikk ut på banen fra start for Fløya.

- Åja, ok. Se der. Var det mot Røa eller ....?

Det var mot Sandviken. På Templarheimen. Kanskje på tampen av det som var en av Fløyas storhetsperioder?

- Ja, vi fikk jo bronsemedalje det året der. Men jeg hadde lagt opp som spiller etter 2002-sesongen. Men så fikk Astrid Johannesen som var Fløyas keeper en prolaps i ryggen da vi hadde fire kamper igjen. Og vi kjempet om bronsemedalje. Derfor gjorde jeg et lite comeback der.

Dere vant den mot Sandviken 6-0.

- Kan godt hende. Så spilte vi mot Røa og vant hjemme, og så tapte vi mot Trondheims-Ørn. Og borte mot Kolbotn fikk vi medaljen for tredjeplassen i Toppserien. Der var det uavgjort på Sofiemyr. Jeg lurer på om det var målforskjell som gjorde at vi fikk bronsemedaljen, og at Trondheims-Ørn ikke fikk det. Det var et sånt artig lite comeback etter noen år uten å stå i mål.

Utsatt for arbeidsulykke

Hvorfor hadde du sluttet?

- Det gjorde jeg opptil flere ganger. Jeg la egentlig opp første gang etter 1993-sesongen. Da var jeg like i overkant av 20 år. I 1992 var Trond Steinar (Albertsen) trener for Fløya-damene og vi kjempet om opprykk til Toppserien. Og vi klarte det. Men det året der, sommeren 1993, så var jeg utsatt for en arbeidsulykke. Jeg fikk 22.000 Volt gjennom kroppen og jeg lå vel rundt 6 uker på UNN den sommeren der. Jeg var veldig sterk, og godt trent og alt det der, men etter å ha ligget der i 6 uker så var jeg jo forferdelig dårlig stelt, for å si det sånn. Jeg klarte på en måte aldri, motivasjonsmessig og fysisk, å komme meg opp på det nivået jeg hadde vært på før jeg ble skadet. Det var jo egentlig flaks at jeg ikke strøk med. Da ble det litt sånn at jeg tenkte litt på hvor mye tid jeg brukte på fotball, og kanskje jeg skulle brukt litt mer tid på andre ting. Jeg prøvde meg litt likevel den 1993-sesongen, men jeg klarte liksom aldri å komme meg opp på et særlig godt nivå. Så da ble jeg, sikkert fullt fortjent, andrekeeper. Vi holdt oss i Toppserien den sesongen, men jeg fant ut at for meg var det ikke verdt å legge ned den jobben som skulle til for å bli god igjen.

- Da jeg var utsatt for den ulykken så jobbet jeg som jord- og steinarbeider i anleggsbransjen. Kabelen var der den skulle være. Men det var mange uheldige omstendigheter på en gang. Vi var i Eidkjosen ved de høyspentledningene som forsyner nord-Kvaløya med strøm. Vi jobbet under disse ledningene og det slo over i gravemaskinen nøyaktig samtidig som jeg litt tilfeldig tok i den. Så strømmen gikk fra høyspenten, over i gravemaskinen og på utsiden av den og ut i meg. Mye tilfeldigheter på en gang. Men jeg fortsatte å jobbe i det firmaet noen år til. Etterpå begynte jeg å jobbe på sykehuset. Jeg gikk fra å være i et veldig ute-yrke til å bli sekretær på UNN. Et veldig skifte der.

- Men jeg la opp egentlig i anførselstegn. Jeg spilte jo etterpå for Ramfjord. Det var jo et ganske bra lag der i den nordnorske førstedivisjonen som var delt opp i flere avdelinger. Så spilte jeg noen år der, bare for gøy. Så begynte jeg etter hvert som trener i TUIL sammen med Stein Harald. Så ble det nå til at jeg stod i mål der også, sånn rundt 1998, 99 og 2000.

- Men det var liksom Fløya som var klubben hele veien. Selv om jeg spilte for Ramfjord så var det et comeback i 96, der vi spilte kvalik for opprykk. Vi rykket ikke opp og jeg gikk tilbake igjen til Ramfjord. Så til TUIL. Og tilbake til Fløya i 2000 og spilte ny opprykkskvalik. Det gikk ikke den gangen heller. Da hadde jeg spilt for TUIL i et år, og jeg spilte vel bare en av de opprykkskampene der. Og så gikk det ikke så bra for Fløya i den nye førstedivisjonen i 2001, mener jeg, så da kom de og spurte om jeg kunne hjelpe litt til. Jeg spilte fra rundt mai/juni det året og ut sesongen. Så gikk det bra og jeg spilte neste sesongen, 2002, og da rykket vi opp. Og da la jeg opp igjen.

Merket du fortsatt senvirkninger av det vi kan kalle en solid smell? 22.000 Volt.

- Neida. Det var jo en solid smell. Men jeg merker ingen senvirkninger. Jeg har jo noen arr som viser at jeg har vært ute en vinternatt før, men jeg var heldig. Det er mange som har mistet en arm og sånn av slike ulykker. Det krevde jo litt psykisk å komme tilbake etter en slik sak. I hvert fall for å komme tilbake på toppnivå. Det klarte jeg nok ikke helt. Jeg ble rett og slett ikke motivert for å legge ned den jobben som skulle til. Men i Ramfjord og TUIL, og etterhvert i Fløya, så spilte jeg jo ganske mange kamper. Jeg ble nok en ok keeper igjen, i forhold til datidens standard og nivå.

Andre spillere i Fløya?

- Mariann Lødemel var jo keeper en periode. Veldig trivelig dame. Hun var vel keeper mest i den perioden da jeg var i Ramfjord og TUIL. Hun var i Fløya da jeg var tilbake der og vi spilte kvalik. Da var hun veldig ung. Og så har hun vært med Fløya på treningsleir for å hjelpe keeperne.

I gullsesongene hadde dere jo flere som utmerket seg? Blant annet Kristy Moore som en notorisk målscorer.

- Ja. Det må vi kunne si. Vi hadde et ganske bra lag. Vi hadde jo også Katrine Pedersen som jo var kaptein for landslaget til Danmark. En kjempegod spiller blant de som har spilt flest landskamper for Danmark. Og Tone Heimlund var veldig god. Hun ble også tatt av skadeproblematikk, hun slet med kneskader. Søsteren Arna Heimlund spilte også. De var gode begge to. Det var en veldig flott tid. Men det opprykket som kom i 2002, det var ikke planlagt. Det var ikke sånn at vi hadde et mål om å rykke opp. Men det var en veldig god stamme fra det området her i det laget. Det var flere jenter som hadde aldersbestemte landskamper, som hadde masse erfaring. Deriblant også Rita Bjerkås, Runa Vikestad, Cecilie Stefanussen fra Hansnes, Tone Heimlund og flere gode spillere som var lokale. Det var en sånn god stamme som tok steget uten at det var målsetningen for sesongen. Og den lokale stammen ble da krydret med Kirsty Moore og Katrine Pedersen da vi rykket opp.

- I den perioden så var det jo Fløya og Medkila som var de to store fra Nord-Norge innen damefotball. Jeg har jo vært med så lenge at jeg var med i den første perioden også. Og da var det jo Grand Bodø og Fløya som var de to store nordnorske. Det var vel rundt 89-90. Det var Grand som fikk den første muligheten etter at vi fikk lov til å være med i allnorsk fotball. Det var jo det samme på damesida som på herresida at det tok litt tid før Nord-Norge ble koblet på. Så rykket Fløya opp i 89-sesongen og da var jeg jo der. Men jeg var jo så ung at jeg tror jeg spilte bare én kamp i 90-sesongen da vi var i Toppserien første gangen.

Keepertrener i TIL

Men nå er du keepertrener i TIL? Og har vært der siden 2014 i hvert fall. Kanskje tidligere?

- Jeg har egentlig aldri jobbet full tid som keepertrener. Jeg jobber 50% som keepertrener og er uføretrygdet i 50% etter at jeg hadde kreft i 2010. Jeg har ikke jobbet helt fullt etter det. Men det går bra, det også. Så jeg har hatt 50% enten i TIL eller NTG, men har gjort samme jobben. Men jeg begynte før 2014. Jeg begynte med at jeg var både i Fløya og i TIL. Jeg begynte litt i TIL i 2009 eller 2010. Da var jeg en gang i uka og trente keeperne på TIL B. Jeg begynte altså der allerede før Per-Mathias (Høgmo) var der. Og etter den kreftepisoden var jeg fortsatt der litt i begge leirene. I 2012 så var jeg og trente sammen med keepertrener Espen Isaksen på A-laget. Hvis han var borte så begynte jeg å være litt vikar for han. De første A-lagstreningene med TIL det hadde jeg altså mens Per-Mathias enda var trener. Men jeg var på B-laget og ble A-lagskeepertrener i 2014. Da var Steinar Nilsen trener.

Og da var du første kvinnelige keepertreneren på toppnivå på herresida i Norge?

- Ja. Jeg var vel første kvinnelige trener på toppnivå på herresida i Norge hvis man ser bort fra fysioterapeut og leger.

Er det noen som har kommet etter deg og like langt?

- Nei, jeg tror ikke det. Ikke i Norge. Det nærmeste er vel i andredivisjonen. Hege Hvidsten i Tertnes ved Bergen. Og Gøril Kringen vet jeg var et år med Ranheim.

Skyldes kanskje det berømmelige glasstaket.

- Ja, er nok det. Samtidig så må vi nok også diskutere hvem det er som står for å ha det glasstaket. Er det kanskje damer selv som ikke tør, eller ikke ser verdien i det. Eller skyldes det at mange tenker: "det er så mannsdominert så det er vanskelig å få innpass". Det er jo forskjellige vinklinger på spørsmålet. Min opplevelse er nok at det har kanskje tatt litt lenger tid. Men det er også naturlig siden kvinnefotball er en nokså ung idrett sett i forhold til herrefotball.

- Jeg hadde jo vært med Fløya sitt herrelag fra 2004. Jeg hadde jo vært i herrefotballen lenge da jeg kom inn i TIL. Jeg har ikke møtt noen, eller hatt noen, vanskeligheter med å være kvinnelig trener i herrefotballen. Så det kan hende at det hadde gått veldig bra hvis noen flere hadde prøvd.

Jeg prøvde tidligere å få Carina Olset til å bruke kun ordet fotball i stedet for damefotball. Hun mente det var en tapt sak, og at det ikke ville endre seg før det ble like naturlig å gå på en damekamp som en herrekamp.

(https://www.til.no/nyheter/storkamp-pa-floya-arena-i-ettermiddag)

- Et godt poeng. Internasjonalt, hvis man f.eks. ser på engelske nyheter og ser overskriften om at Manchester United slo Chelsea så må du jo klikke deg inn for å se om det var en damekamp eller en herrekamp. Så internasjonalt så har det begynt å bli sånn.

- Vi hadde et seminar omkring dette med kvinnelige trenere med Troms fotballs venner der både Tom Høgli og Astrid Strandbu var inne på det at vi i hvert fall må komme dit at vi ikke snakker om kvinnelige trenere eller kvinnelige ledere i fotball, men i stedet trenere og ledere, at vi sløyfer det tilnavnet "kvinnelige". Strandbu brukte jo som eksempel at hun er professor og instituttleder ved Universitetet i Tromsø, men det er jo ingen som sier at hun er en kvinnelig professor eller kvinnelig instituttleder. Det er professor og instituttleder. Ferdig med det. Mens i idretten så er det vel "kvinnelig styremedlem"? Man sier jo ikke mannlig styreleder, eller mannlig trener.

Startet i Tønsvika

Men så, før Merete kom til Fløya så spilte hun fotball hvor?

- Jeg er fra Tønsvika, så jeg startet min fotballkarriere i Ulfstind. Og jeg begynte med en gang å stå i mål. Vi hadde jo ei løkke i Tønsvika, så jeg begynte jo å spille fotball før jeg begynte på ordentlig, på lag. Så da jeg kom på trening første gangen, så var det noen som sa "hun kan stå i mål". Så jeg begynte egentlig allerede første treningen med å stå litt i mål. Jeg spilte jo en god del ute også. Jeg spilte som oftest ute på guttelaget, og så sto jeg i mål på jentelaget når det etter hvert ble jentelag. De første årene der så var det jo guttene og jentene i lag. Det var jo mens vi var miniputter, og i hvert fall i Ulfstind så var vi på samme lag. Det var jo ikke før vi ble eldre at det ble delt i jentelag og guttelag. Og da spilte jeg på begge.

Men du hadde allerede utmerket deg som keeper på løkka og i skolegården?

- Ja, jeg tror nesten det må være sånn. Det begynner jo å bli noen år siden! Når jeg spilte for guttelaget så var jeg som oftest back eller kantspiller. Ulfstind er jo ikke noen kjempestor klubb, og vi var i hvert fall tre eller fire jenter som brukte å være med på guttelaget. Det var jo sånn at det var ikke nok gutter til å kunne ha et 11er-lag. For i gamle dager så var det bare 11er-fotball fra start av. Syverfotballen kom jo når vi gikk i femteklassen, mener jeg. Det hadde kanskje vært sånn at om det hadde vært flere gutter og de var bedre enn oss jentene så hadde vi kanskje ikke fått spilt. Men vi fikk nå lov til å bryne oss mot andre guttelag. Det tror jeg er kjempebra.

Det er jo bare en gjetning at dere ikke ville vært bra nok for guttelaget.

- Ja, det vet vi jo ikke. Det kan godt hende vi hadde vært med likevel. Vi som var der var ganske gode spillere, og ble jo ganske gode spillere etter hvert som var med på kretslag og sånn når vi kom opp til pikelag og sånn. Jeg var innom kretslag, og det som kanskje het landsdelslaget da jeg var ung. Vi spilte kamper mot nord-Sverige og nord-Finland. Jeg fikk kamper der når jeg var 14, 15, 16 når det var nordnorsk landslag for pikefotball. Og så brøt det der samarbeidet litt sammen siden Finland etter hvert ikke ville være med. Vi vant jo med både fjorten og femten null mot de. Men så ble det en siste turnering som Kjell Lorentsen var primus motor for. Men da var jeg eldre enn på pikelag. Mener jeg var på damelaget.

Kjell Lorentsen? Da snakker vi om "Mister Kaldfjord"?

- Ja, det var han som var veldig på for å få til det landsdelslaget. Jeg husker at første gangen vi hadde den turneringen så var vi i Lofoten. Da kom Nicken (Birger Nicolai «Nicken» Johansen) opp og og det ble tatt bilder sammen med oss. Og han var med på banketten. Det var veldig stas. Så det var en veldig flott ramme rundt de landsdelskampene.

- Og jeg minnes også at da vi vant uoffisielt NM i 1987 med pikelaget fra Troms Fotballkrets så kom Eldar Hansen og delte ut medaljene til oss. Før vi kom så langt så måtte vi jo vinne her oppe og kvalifisere oss som det laget som skulle representere Nord-Norge. Og så var vi på Elverum og spilte mot de andre pikekretslagene som var kvalifisert. Og så vant vi finalen mot Oslo. Og det er jo en liten historie rundt det i tillegg. Vi fikk kun én landslagsspiller, men Oslo fikk seks etter at vi slo dem i finalen. Landslaget ble på en måte tatt ut etter denne turneringa der de hadde sett seg ut hvilke spillere de ville ha. Det at vi fikk kun én, Trude Ulriksen (Storfjord), tenkte vi hadde noe å gjøre med at vi kom fra nord og at det kanskje var billigere å ta med de spillerne som var nærmere der ting skjedde.

Hege Lanes Steinlund spilte jo også på kretslag i turnering på Elverum?

(https://www.til.no/nyheter/dommerpioneren)

- Ja. Men hun er bittelitt eldre enn meg. Og spilte der tidligere. Da hun var og prøvespilte for Fløya så spilte jeg for Fløya. Jeg husker jo henne som en bra spiller. Og ikke minst husker jeg henne som en fantastisk person. Og hun har jo virkelig hatt en fin dommerkarriere.

Hun er fra Furuflaten. Ikke store plassen. Og så har vi altså en keepertrener på høyt nivå fra Tønsvika! Ikke store plassen det heller.

- Tønsvika er jo ikke noe stor bygd. Det er jo et ganske kort strekke der det bor folk. Svein Arne Pettersen var jo trener på det pikekretslaget som jeg spilte for, og som vant mot Oslo. Han har jo gjort et stort forskningsprosjekt ved Universitetet i Tromsø om nettopp kvinnefotball. Så veldig mye kompetanse om fotball også fra Tønsvika. Og Hans Åge Yndestad er jo også fra Tønsvika. Og broren hans også som har spilt i TUIL på høyeste nivå. Så vi føler i hvert fall at vi har fått til bra med fotballkompetanse på det korte strekket.

- Etter at jeg spilte i Ulfstind så spilte jeg også litt i Kroken. Jeg var innom Kroken før jeg gikk til Fløya. Jeg var rundt tretten år da jeg gikk dit. Det var veldig gode småjente- og pikelag der. Vi vant veldig mye og var stammen i kretslagene. Og vi hadde vel fire stykker med på landsdelslaget det første året. Jeg gikk til Kroken for det var rett og slett ikke nok jenter på Ulfstind til å kunne ha jentelag. Og selv i Kroken så hadde vi bare et jentelag i hver aldersklasse da jeg spilte der. Vi deltok blant annet på Heggelia Cup. Og vi var på Dana Cup.

- Før det så hadde jeg vært med Ulfstind til Borlänge Cup. Det var i 1984. Norway Cup har jeg kun vært med i som nesten voksen. Da var jeg trener for TUIL og endte opp med å spille litt selv. Vi klarte å stille et juniorlag siden vi fikk ha med noen overårige. Og jeg var en av de overårige. Det var Stein Harald Johansen og Turid, kona hans, som var primus motorer for det laget der. De er jo TUIL-folk, men han har også vært trener for damelaget i Fløya på midten av 90-tallet. Og Turid har vært på damelaget i Fløya.

Gode minner fra sånne turneringer?

- Ja, kjempegode minner. Det var jo fantastisk både det å få dra på slike turer og det å spille. Spesielt så tenker jeg på da vi dro med Krokenbussen til Danmark og Ulfstindbussen til Borlänge. Det ga jo virkelig tid til å bli godt kjent med hverandre. Det skapte samhold og vi var i lag på en helt annen måte enn om man hadde satt seg på et fly, spille kamper og så fly hjem igjen. Spesielt den turen der vi var siste års piker. Da vant vi i Borlänge. Året før tapte vi finalen der. Det var en stor opplevelse å få være med å vinne en sånn stor turnering. Den gangen der så var det noen som satt på med trenere og lagledere. Og noen tok buss til Narvik og tog derfra. Reisen i seg selv var jo en opplevelse. Begge ganger vi var der så minnes jeg at vi hadde fint vær, flotte baner og mange gode kamper. Vi spilte på kjempeflotte gressbaner. Mange gressbaner lå etter hverandre. Vi kom jo fra grusbaner, men det var jo ikke som i dag at man tenkte så mye over det med ulike gressbaner, kunstgress og belastning på kroppen. Det var bare en stor opplevelse å få spille på gress. Mange fine opplevelser i lag.

- Dana Cup, der var jeg 13 år. Det var første året jeg spilte for Kroken. Da var jeg ett og to år yngre enn de jentene jeg spilte sammen med. Det var pikelaget som reiste på den turneringen. Jeg var jo egentlig småjentespiller. Det var litt spesielt i seg selv at jeg var med pikelaget. Og så reise avgårde til Danmark på busstur. Og på bussen var både jentelaget og guttelaget. Det er så langt tilbake i tid, men jeg mener at vi ikke klarte å kvalifisere oss til semifinalen. Så vi endte opp i B-sluttspill og vant B-finalen. Jeg minnes at det var veldig fint der, mange fine baner og et veldig fint opplegg i forhold til det å være på turnering. Skolen vi bodde på, mat og alt sånn var kjempebra. Vi fikk ikke sett noe mer av Danmark på den turen. Vi kjørte bussen ned, tok ferga over, så var vi på turnering i Hjørring-området og så reiste vi hjem igjen samme vei.

Yngre enn de andre, men ikke med som turist. Lettere å ta steget opp etter å ha spilt på sammen med gutter mot guttelag og spilt sammen med eldre?

- Ja, kanskje det. Men jeg kan kanskje i all beskjedenhet si at jeg hadde litt talent. Og jeg hadde en trener som hadde veldig trua på meg og ville at jeg skulle være med å spille sammen med de som var eldre.

Har du tatt med deg noe derfra i din egen trenerfilosofi?

- Ja, på sett og vis. På godt og vondt. Men hvis du tenker på trenere på 80-tallet så var det jo en litt annen stil enn det vi har i dag. Nr. én så hadde vi jo en trener som vi hadde en god relasjon til. Han var veldig lett å prate med. Men samtidig så var det en helt annen lederstil på den tida. Det var mye mer kjefting og roping. Det var kanskje ikke pedagogikk på høyeste nivå. Trenere i dag, og forbilder som Klopp & co er mye mer menneskelige og utad virker det i hvert fall som at de har en annen lederstil. Og slik vil det bare bli mer og mer av. Man kan ikke kjefte hverken unger eller voksne til å bli gode. Det var bare sånn det var på den tida. Og det jeg har dratt ut av det er at kanskje den stilen ikke er det som gjør at spillerne blir så gode. Og at jeg da har valgt en annen vei selv.

- Da jeg vokste opp så hadde vi jo ikke noe som het keepertrener. Det å kunne gi den type hjelp til yngre spillere og de jeg har jobbet med setter jeg pris på. Det er jo mange som begynner som keepertrener og så synes de kanskje at de får det bra til, og tenker at de er ikke så verst som trener. Så har det vel tradisjonelt vært sånn at de ønsker seg videre. Det er liksom mer stas å være assistent-trener. Og når du er assistent-trener så er det mer stas å få bli hovedtrener. Jeg har jo selv tenkt de tankene, men jeg tok tidlig en avgjørelse på at jeg ville være der for keeperne.

Det skal vel vi være glad for i dag?

- Ja, ha ha, kanskje det. Men samtidig så tenker jeg jo at det handler litt om å få den posisjonen som keepertrenere har i dag. Noe som er helt annerledes enn for bare ti-femten år siden. Det handler jo litt om å hjelpe de spillerne som trenger det. Og så handler det litt om hvilken type menneske man er. Hva er det jeg er god på? Være pedagogisk, skape relasjoner og være god på å se detaljer. Så er det kanskje andre som er god på å ha det store overblikket i forhold til hvordan motspillerne spiller og hvilken taktikk de har. Og hvordan vi skal forholde oss til det. Man har litt forskjellige egenskaper og så er kanskje mine styrker det som går på å se detaljer og deretter være en veileder i stedet for å være en type hovedtrener som har et godt blikk for helheten og alle de tingene.

Trening for en keeper har jo mange andre momenter enn trening for en utespiller? Jacob nevnte jo at selv om du var trener for TIL B så var du også der å hjalp til rundt A-laget. Og det satte han veldig stor pris på.

- Litt med det samme når han kom opp så var jeg litt der i bakkant og hjalp til dersom det var noe. Da var han jo fortsatt tilknyttet NTG. Men også på slutten så var jeg mye med på treningene høsten når vi rykket opp igjen. Han som var keepertrener da, Andras Gango, var jo også keepertrener på Færøyene og var mye borte. Da var jeg inne og vikarierte for han og hjalp Jacob. Jeg kjente han jo godt og visste kanskje litt om hvordan jeg skulle trykke på de riktige knappene for at han skulle få en bedre høstsesong enn det han hadde hatt i vårsesongen.

Hvis du skal beskrive han med tre ord? Hvilke blir det?

- Oi. Jacob med tre ord. Han er mentalt sterk. Han har en veldig god forståelse for spillet og distribusjonsferdigheter. Han har en god fot, men er også veldig god til å kaste. Han skjønner hvordan han skal spille hvor. Og jeg kommer ikke utenom at han har en veldig god rekkevidde.

- Det går jo litt sånn i årskull. Vi har veldig mange gode keepere nå. Marius Tollefsen er jo tilbake nå i TIL. Han har jo vært hos meg siden han var 16. Han er i A-laget til TIL nå etter at han var i Alta i fjor. Mats Trige har også gått hele rekka hos meg og er tilknyttet A-laget, men er utlånt til Alta nå for å få andredivisjonskamper. Og så har vi veldig mange andre gutter som har gjort det bra relativt sett. Om de ikke er på samme nivå som Jacob så er jeg like stolt over å ha fått jobbet med de, og at jeg har fått være en del av deres utvikling og deres liv. Og så har vi blant annet Markus Hardy som står i mål for Fløya nå i tredjedivisjonen. Og vi har Erlend Jacobsen som lenge var en del av A-laget til TIL og som nå studerer i Stavanger og spiller for Brodd. Og Fredrik Pedersen, nå i Lyn. Fredrik Bakkelund har jo nå lagt opp, alt for ung synes nå jeg. Han fikk tidlig familie. Han har jo spilt for Finnsnes og Senja. Og han var keepertrener for TUIL i fjor. Han er en veldig god spiller. Jonas Abrahamsen er jo i dag i TUIL, han spilte for Skjervøy i fjor. Han er også en kjempegod keeper. En 2000-modell. Vi har hatt mange sånne gode spillere. Det har faktisk vært mange kamper opp gjennom årene der jeg har trent og hatt en relasjon til begge keeperne, altså begge lag. Det ene er jo at Jacob lykkes med det han gjør. Men det kan skje med Mats, det kan skje med med Marius. Det er kanskje de som i dag er i posisjon til å komme dit. Og jeg er jo bare en veileder i disse keepernes steg på veien. Og det er vi, både de andre trenerne og jeg som keepertrener, som har fått til noe i lag.

- De guttene som blir i fotballen og som kommer på et relativt høyt allnorsk nivå, tredjedivisjon eller høyere, selv om de ikke klarer å leve av fotballen så har den relasjonen med dem, også for Jacob, vært av betydning. Det var en veldig fin treningsgruppe han fikk være i. Han hadde veldig gode keepere rundt seg, og det var en del av det vi jobbet med. De pushet hverandre på trening. Det er også med på å bidra til å løfte spillerne. Og så vil jeg trekke frem hvordan Gaute nå er veldig flink til å bruke keeperen som en del av laget. For eksempel i frispilling. Ola Rismo som har vært hovedtrener på B-laget i mange år har også en veldig stor forståelse for hvordan man best mulig utvikler keepere. Det er ikke på noen måte slik at det jeg har gjort alene med dem som resulterer i noe stort. Det er heller det at jeg har fått den friheten og den påvirkningskrafta i hele trenerteamet, i måten vi spiller på og måten vi ivaretar keeperne på hver eneste dag. Det er det jeg tror som har vært nøkkelen til at vi har fått så mange gode keepere over tid.

Vi kan jo oppsummere det med at du er jo representert land og strand rundt!

- Ja, det er jeg nok.

Det at du refererer til deg selv kun som veileder har jo likevel ført til at du har fått den posisjonen du har i dag.

- Jeg har aldri hatt det man kan kalle trenerambisjoner. Jeg har ikke hatt ambisjoner om å bli landslagskeepertrener på aldersbestemte jentelag, eller ambisjoner om å bli keepertrener på Toppserienivå eller Tippeliganivå. Jeg har liksom bare gjort det som jeg synes er veldig artig. Og fulgt veien etter hvert som den ble til.

Men har hatt, og har fortsatt, ambisjon om å ha det artig?

- Ja. Og det er jo i hovedsak i møtet med andre mennesker, og i mitt tilfelle unge mennesker, som jeg synes er veldig givende. Som for eksempel med en av de guttene jeg har nå, vi kom ut på banen og skulle varme opp til kamp og så skulle vi leke litt med ball. Og jeg sa at det er jo egentlig helt fantastisk at man kan ha sånn glede av å leke med en ball og føle at man behersker det enda jeg har blitt femti år. Det er så artig å dunke kula på mål eller det å deple som vi kalte det før. Det er vel det som ligger litt i meg og er en viktig drivkraft. Bare det å få være i det møtet med de guttene og være en del av livet deres. Og når muskelfibrene mine en gang ikke fungerer så kan jeg jo jobbe med noe helt annet.

- Jeg er ikke opptatt av eller, avhengig av oppmerksomhet. Det er jo den tiden sammen med spillerne som er det viktigste for meg. Da jeg begynte med TIL B så var det jo ikke noen keepertrener der før meg som jeg tok over for. Jeg var nå bare der på treningene. Først én gang i uka, så to ganger i uka. Så ble det fire ganger i uka og da sa de "det her trenger vi faktisk". Så jeg har faktisk både skapt den veien og gått den veien.

- Jeg har jo hørt noen ganger at jeg liksom er så tøff. Når jeg for eksempel har oppfordret andre damer til å gjøre sånn eller sånn, eller ta kurs og sånn så har jeg ofte blitt møtt med "det er lett for deg som er så tøff". Men jeg er ikke tøff. Opplever ikke meg selv som tøff. Jeg har ikke prøvd å brøyte vei for andre kvinner i fotballen. Jeg har ikke følt på at jeg har gått foran. Jeg har bare gjort det som har falt meg naturlig og det som jeg har fått lov til å være med på. Det er en stor opplevelse det å få varme opp keeperen til TIL når vi skal spille kamp. Det er jo helt fantastisk i seg selv. Jeg er takknemlig for det jeg har fått være med på og som jeg har fått være en del av.

Så vil jeg at du skal beskrive en annen keeper med tre ord.

- Ok.

Hun heter Merete Johansen.

- Oi. Jeg var teknisk god. Keeperteknisk god selv om jeg ikke hadde noen som lærte meg det. Balltalent. Reaksjonssterk og tøff en-mot-en. Jeg er jo ikke så høy. Vet ikke om jeg har krympet noe i det siste, men jeg var ikke en typisk stor keeper. Jeg var nok heller en typisk liten keeper. Da må man jo ta igjen med å være god på andre ting.

Ikke høy som keeper, men med en spenst som gjorde at du nådde tverrliggeren uten problemer.

- Ja, jeg hadde veldig god spenst av en eller annen merkelig grunn. Og en ganske god teknikk.

Men Merete Johansen når hun ikke er keepertrener og når hun ikke ser på fotball, hva da?

- Utenom det helt standard som familie og venner så er jeg jo ganske så historieinteressert. Bruker mye tid på det. Har hytte i Tønsvikdalen så hvis jeg har frihelg eller tid etter en kamp på lørdag så drar jeg gjerne dit. Koser meg veldig oppi Tønsvikdalen. Men jeg studerer litt historie. Foreløpig for egen "pleasure". Jeg har jo tatt den der kursstigen på NFF. Alt av kurs på keepersida som man kan ta. Og så har jeg tatt kurs på ledersida i NFF. Så det er liksom ikke mer der som trigger meg. Men så er jeg litt inspirert av Per-Mathias Høgmo om det å kjenne på dette med å lære og utvikle deg når du skal lære andre. Jeg synes jo det er litt fint å utfordre seg selv på sånne ting. At jeg på en måte ikke blir stående på stedet hvil, men at jeg er litt søkende. Og jeg har kjent på det at historie er et interessefelt for min del. Og når jeg kjente at jeg ble litt urolig, kjente at jeg ikke hadde utviklet meg eller kurset meg så måtte jeg gjøre noe. Når man er der alene som keepertrener så er det ofte litt sånn at man går seg litt fast. At man gjør de samme tingene og ikke lenger er på tå og hev. Så da tenkte jeg at jeg kanskje skulle hive meg ut i noe som er helt annet enn fotball. Og jeg var også veldig oppmuntret av han Vegard Nergård som har vært veldig flink til å pushe alle oss i TIL til å ta utdanning, være seg spillere eller trenere. Så derfor har jeg begynt å studere litt.

- Jeg holder på med en bachelor i historie som tar inntil tre år, men jeg kjører på halv fart. Så nå er jeg ferdig med år to.

Og så fortsetter du med en master etterpå?

- Det kan godt hende. Jeg liker det godt, i hvert fall. Overraskende godt, faktisk. Akkurat om jeg gjør det eller ikke har jeg ikke bestemt. Men i forhold til det å jobbe med seg selv, få nye perspektiv på ting og sette seg selv i en læringssituasjon ved å gjøre de tingene så var det i utgangspunktet litt skummelt. Jeg har jo ikke studert tidligere. Jeg var jo 45 år da jeg begynte å studere. Og det var jo lenge siden jeg hadde gått på skole da. Men det har vært overraskende interessant og en aldri så liten aha-opplevelse av hva jeg faktisk kan få til.

Det kommer jo godt med til pedagogen, keepertreneren Merete Johansen, at hun studerer?

- Javisst gjør det det. Og det var jo akkurat hensikten at jeg skulle kjenne litt på det. Og utdannelsen gir jo mye rundt selve studiene. For det første så har jo mye av min studietid vært under pandemien så vi har ikke hatt så mye fysisk undervisning. Vi har hatt mye forelesninger på video og vi har kunnet sitte stille og rolig å følge med på forelesninger. Vi har ikke møtt så mye på universitetet. Og så er det jo mange av de forelesningene som crasher med treninger og sånne ting. Men jeg har prøvd å dra dit når jeg kan fordi det gir jo et nytt miljø. Og det gir jo et møte med foreleserne. Det synes jeg er veldig interessant. Det er jo utrolig mange flinke folk. Og du får et helt annet inntrykk når du får det fysisk og ikke bare lest opp på en video. Vi har veldig mange flinke og flotte forelesere som det gir meg mye å treffe for å se hvordan de jobber pedagogisk, og sånn at jeg skjønner hvordan type læring det gir meg. Og også det å kunne se hvor forskjellige vi er. Jeg har jo blitt kjent med noen studenter etter hvert. Noen synes den ene undervisningsmåten gir dem kjempemye, noen synes den andre måten gir dem mye. Det å ha takhøyde for at man lærer på forskjellige måter og i forskjellig tempo. Og ikke minst hvordan man lærer av forskjellige typer informasjon. Det tar jeg også med meg i trenergjerningen. Det trenger ikke være at det jeg sier til én er nok til at det forstås av en annen.

- I fotballen så blir vi jo ofte sett på som synonymt med resultatene. Resultatene sier jo ingenting om hvordan vi er som personer. Så har du de som sier at vi ikke er folkelig og at vi liksom må bli litt hyggeligere. Men så er det jo sånn at når vi møter på jobb så opplever jeg det jo som at alle er folkelige. Og at det er veldig få i fotballen som jeg opplever som mindre folkelig.

- Jeg husker jo at jentene på Fløya fikk veldig skryt for at de tok utdanning og jobbet mens de spilte. Og så sa de om guttene at de gjorde ingenting annet enn å spille fotball. At de ikke utviklet sine akademiske talenter. Men i dag, for det er jo sånn i denne verdenen, hvis du plutselig må slutte med fotball, hva da?

- Jeg tror ikke Tore Rismo og de der var helprofesjonelle spillere. De hadde jo jobb og studerte. 86-generasjonen, de jobbet ved siden av fotballen. På 90-tallet ble det mer profesjonalisert. Da ble det kanskje litt sånn at man kunne tenke at nå får jeg virkelig sjansen til å spille fotball. Men samtidig som fotball utvikler seg på banen, så utvikler den jo seg også utenfor banen. Så nå ser jeg at veldig mange av guttene på A-laget tar utdanning ved siden av å spille fotball.

Toppsatsningen i byen

Ditt håp for at TIL2020 og Tromsø igjen skal komme på toppnivå i Norge på jentesida?

- Jeg har vært litt innom aldersbestemte landslag på jentesida de siste årene. Ikke de to siste årene da. Jeg har altså ikke vært så mye inne i damefotball de siste årene. Men da jeg var ung så var det jo en god del av det samme som vi opplever nå: blir du god så flytter du sørover. Men det er jo mulig å gi et tilbud slik at man holder de beste spillerne lokalt. Og som igjen er gode referanser for de som er unge nå og kommer etter. Sånn at man på en måte løfter helheten. Det var det vi opplevde da Kristy Moore kom til Fløya. Og Katrine Pedersen. De  var så gode og de trente og de la lista høyere. Da strakte vi alle oss etter den lista. Så hvis vi får noen slike profiler i TIL2020 som legger lista enda høyere, så kanskje. For det er ikke tvil om at de fire beste lagene i Toppserien er mer enn et hestehode foran de neste. Både i forhold til ressurser, spillere og økonomi. Og så ser vi jo det at de aller beste spillerne i Norge går til klubber i utlandet. Det er så mye penger i Champions League og slikt at vi risikerer at Norge havner i en situasjon der vi ikke klarer å henge med internasjonalt. Vi er ikke helt der enda, men det er en fare for det. Så dersom vi ikke har en skikkelig damesatsing i nord så vil vi bli enda mer hengende etter. At Nord-Norge blir hengende mer etter Sør-Norge, med Rosenborg som en av de fire klubbene med mest ressurser, som igjen blir hengende mer etter internasjonal fotball.

- Som gammel Fløyaspiller så synes jo jeg at det på en måte er litt trist at Fløya ikke lenger er like aktuell i så måte. Men at det gjøres grep for å løfte kvinnefotballen i Tromsø er kjempebra.

Smått og stort

Så noe helt annet: din favorittmatrett?

- Oi, vi er der! Fiskeboller i hvitsaus. Med karri og ketchup. De trenger ikke være hjemmelagde, men pappa lager jo gode fiskeboller.

Av de man kan kjøpe i butikk vil jeg jo si at Reinøy sine grove er de beste.

- Ja, det kan jeg si meg enig i. Jeg har en svigerbror fra Reinøya, og det er jo lurt å handle lokalt.

Telegrafbukta eller sherpatrappa?

- Egentlig sherpatrappa, men jeg er ikke i så god form nå. Jeg bor jo i Tromsdalen så jeg har jo tatt noen turer i den.

Noen spesielle preferanser innen musikk?

- Egentlig er jeg veldig altetende når det gjelder musikk. Men da jeg var spiller selv, i gamle dager, så var det litt sånt hardere saker som Scorpions og lignende. Det var liksom kampforberedende når jeg var ung og skulle spille. Og det er jo litt nostalgi hvis musikken deres kommer på radio.

- Men når du snakker om musikk så kan jeg jo ta en liten historie fra trenermøte på Alfheim. Det har jo vært litt utskiftninger i trenerteamet til TIL B etter at Ola gikk til A-laget. Vi har jo fått en trener fra Narvik og vi har fått en sørfra. Og så har vi jo Balto som er fysisk trener. Han er jo fra Finnmark. Og han nye treneren fra Narvik, Stian, han sa "Hør på dette" og spilte av "Hjertet mitt har æ i Tromsø". Så da hadde vi allsang på kontoret, midt på blanke formiddagen, midt i uka. Jørn Hoel og den sangen der den treffer jo oss alle sammen. Fotballsanger gir jo god stemning og skaper en fin ramme. Vi skal kanskje ikke snakke så mye om "9000 byen" selv om det er en fin fotballsang. (Begrunnelsen er vel tydelig for de fleste?)

- Jeg kom på en sak. En gang vi hadde keeperskole i TIL samtidig som TIL skulle møte Molde på Alfheim så var Ole Gunnar Solskjær trener for Molde. Og jeg hadde spurt han som var keepertrener for Molde om han ville komme å besøke oss da. Og prate litt med jentene og guttene som var fra 10 til 16 år gamle. Så på formiddagen så kom keepertrener Hartis og Solskjær var sammen med han. Og for alle ungene så var det jo kjempestas at Ole Gunnar som hadde spilt for United kom på besøk på keeperskolen. Det var jo ikke avtalt, men Ole Gunnar sa han ble med for å kunne hjelpe keepertreneren med å oversette engelske ord og uttrykk for de unge spillerne. Jeg kjente jo ikke han og hadde ikke turt å spørre han selv. Han var jo kjempestor da, men viste fin holdning til det å bidra. Det er mange flotte folk der ute som gjerne bidrar hvis de kan.

Et tegn på raushet. Og så er det ikke farlig å spørre. Det verste man kan få er et nei?

- Ja. Helt rett.

Tusen takk for praten.